Torsdag tok jeg, Storpia og Lissmor flyet fra Vigra til Værnes. Det ble en liten tur til Trondheim for å hente vår høyt savnede firbente gutt. Gjensynsgleden var stor. Vi koste oss veldig hos morfar en natt før vi vente nesen hjemover.

Storpias første kommentar når hun gikk opp til huset var: "Mamma de har vorti så my ugress!!" Pussig egentlig, når man ikke gjør noe i bedene på sju uker. Enten blir det ignorert, eller så blir det en sjau. Vi får se. Innendørs er alt som før, bare med et tykt støvlag over alt. Nå nyter vi badekar, oppvaskmaskin og vaskemaskin. Første natt i senga var deilig.

Jeg lovte å blogge på Skipperns vegne, men det nådde jeg ikke. Han er allerede hjemme! En liten oppsummering blir det likevel. Han og kompisen startet fra Vigra på torsdag klokka ett. Vi prøvde å se ham fra flyet, men det var så lavt skydekke at det gikk ikke. De hadde fin medvind på 8-9 m/s, men mye nedbør. De kom til Bjørnsund i åttetiden på kvelden. På natten blåste det veldig opp, og Skippern tenkte at de ikke kunne fortsette neste dag. Det dabbet heldigvis av til stiv kuling på morgenen.

Turen over Hustadvika ble frisk. Bølgene var 2-3 meter høye og 20-30 meter lange, og noe rotete. De måtte krysse ut i havet for å få litt sjørom. Bølgene kom da bakfra, noe som var mye bedre. Skippern måtte ta over for autopiloten på de verste partiene. Da de kom litt lenger inn, var det fallgard som tok av for tungsjø. Nord på Hustadvika så de den forliste båten Ramfjord, et veldig ubehagelig syn. Link til NRK sin reportasje: nrk.no/video/dramatisk_forlis_pa_hustadvika/  Turen gikk hovedsaklig for seil, med snittfart på 8 knop. De kom inn til Kristiansund i firetida. Etter proviantering, gikk de igjen klokka seks. Det var liten kuling bakfra hele veien. De motorseilte til de kom fram til Hemneskjell klokka halv to på natta.

I morges startet de klokka åtte. Det var frisk bris fra starten av. Trondheimsfjorden bød som vanlig på fallvinder og kuler. De krysset inn mot Trondheim og deretter ble det platt lens hele veien hjem. Det gikk godt, farten lå på mellom 7-9 knop. Båten ble lagt til kai på sin faste plass klokka halv seks i dag, etter syv uker og to dager på farten. Nå er vi alle sammen veldig glade for å være hjemme, og veldig fornøyde med turen vår.

Vi synes det har vært en opplevelse å få muligheten til å gjennomføre en slik seilas. Jeg har kost meg med å skrive denne bloggen, og jeg vil hente den fram igjen når vi reiser på tur neste gang. Tusen takk til alle dere som har fulgt oss, og takk for koselige kommentarer. Vi sees igjen!

På mandag kveld var vi litt betenkte begge to. Vinden økte på mer og mer i løpet av kvelden. Båten la seg godt over i vindkastene der vi lå til kai. Skulle det fortsette slik, måtte vi vente enda en dag. Heldigvis spaknet det av i løpet av kvelden.

Neste morgen var det mye bedre forhold, og Skippern startet kvart på ti. Vi hadde fra før av bestemt at jeg og jentene skulle komme oss over på den andre siden av Stadlandet med buss. Ingen av oss ønsket gjentakelse av forrige passering, og nå hadde det blitt pisket opp mye tungsjø.

Vi hadde det fint i Selje, fant oss en lekeplass ved en stengt skole og tumlet rundt der. Storpia har en liten kunstner i magen og liker å se på bilder, så da bestemte vi oss for å gå til Doktorgården (www.doktorgarden-selje.no). Et koselig hus med overnattingsmuligheter, galleri og kafé. Tiden gikk fort før vi tok bussen over til Leikanger klokka ett.

Skippern hadde nådd å komme fram til småbåthavna i Leikanger før oss. Det var en meget effektiv passering på 3,5 timer med en snittfart på over 8 knop. Han krysset ut, gikk kloss i landet for å få le av Stadlandet før nordvesten slo inn. Det ble veldig friskt når han kom utpå, bårene smalt i skroget. Skippern klagde på at han ikke tok nok høyde før han krysset innover igjen, det ble krenging med ripa i vannet. Han var veldig glad for at vi ikke var ombord. Det var likevel god timing, vinden frisket på igjen rett etter at han la til kai. Storpia hylte av gjensynsglede etter fire timer adskillelse.

Stad, lånt bilde

 I dag startet vi fra Leikanger med kurs for Vigra. Lite vind i dag og vekslende forhold. Det var oppholds til vi kom til kai igjen.

Det ble imidlertid litt å ta tak i når vi la til kai. Vannslangen fra varmvannstanken har vært lekk flere ganger, og nå var det ikke håp om å få berget slangen. Skippern er en liten Askeladd, og hadde selvfølgelig funnet akkurat det han trengte på en avlagt varmvannstank. Så etter litt skruing, ble det ordnings igjen.

Jeg oppdaget til min frustrasjon at luken på Storpias lugar hadde stått åpen mens det høljet ned i natt, noe som medførte at alle klærne var våte. Så nå henger det klær på hver ledige plass og varmeapparatet går for fullt.

Klær over alt...

Det er både godt og vemodig å tenke på at det er siste natt ombord for denne gang for meg og jentene. Vi flyr hjem fra Vigra i morgen. Det er blitt slik Skippern hele tiden har påstått, båten blir hjemmet ditt. Du har med deg hjemmet ditt uansett hvor du drar, og det gir en unik trygghetsfølelse samtidig som man utforsker nye steder.

Skippern får selskap av en eller to kompiser og de vil seile skuta hjem sammen. Jeg har forskjellig å ta meg av hjemme, så det er på tide at jeg kommer meg hjem nå. Jeg vil oppdatere bloggen på vegne av Skippern etterhvert.

I går kveld kjente både jeg og Skippern på at vi trengte en hviledag. Vi har en fin plass her i Seljevågen, så vi bestemte oss for å være her en dag til. Været var varmt og fint fra morgenen av. Mens Skippern og Lissmor hvilte i båten, gikk jeg og Storpia på stranda. Her er det en lang, fin sandstrand med finkornet sand. Vi koste oss der en god stund.

Badenymfen

Utpå dagen begynte det å blåse opp. Det ble nesten som vi er vant med fra hjemstedet vårt. Klar blå himmel og varmt i ly av vinden, men en isende kald vind. Vi prøvde oss på en liten gåtur, men kom oss raskt tilbake til den varme båten. Nå synger det i riggen og vi ser skumtoppene piskes opp. Jeg er glad vi alle fortsatt er her, og ikke på vei over Stadthavet. I morgen er det en ny dag, da satser vi på å komme oss et lite stykke oppover på Mørekysten.

Det ble en rolig start på dagen på lørdag. Storpia fant ei venninne å leke med, en koselig familie på fire hadde lagt til ved siden av oss. Det var full klaff, og de lekte så fint sammen. Været var lunt og fint, så vi hadde ingen hast med å komme oss avgårde. Skippern prøvde fiskelykken, og fikk et par lyr og makrell.

Etterpå ruslet vi til Jokern for å handle litt smått. Jeg skulle legge på plass matvarer, og hadde av den grunn åpnet opp kassen under sofaen. Lissmor så ut som hun hadde funnet den hellige gral, og klep seg fast i kassen. Før jeg visste ordet av det hadde hun lykkelig forsynt seg grådig med ostepop.

"Herre va goe saker ja, koffer har æ itj fått sånn før???"

 Vi fylte bunkers og var på farten igjen i totiden. Forholdene var fine, god medvind og lite bølger. Skippern la ruten utover, og var veldig fornøyd med kryssen. Vi passerte "Den norske hest" på Alden, som stiger rett opp fra havet.

Den norske hest

 Jeg la jentene, og etterpå fikk jeg med meg solnedgangen mens jeg satt på dekk.

Målet for søndagen var sånn cirka Florø, og vi endte opp i Askrova gjestehavn i Flora kommune. For å komme inn dit, må man passere en vippebro. Jeg sto på baugen og lurte på om det gikk bra. Men Skipperns øyemål var som vanlig helt perfekt, så vi gikk inn med god klaring.

Før

Under

Etter

I dag hadde vi igjen fine forhold. Det var ikke så varmt, men det regnet lite og vinden var god. Vi ville komme oss ut mot Bremangerlandet for å se på muligheten for å krysse Stadten. Det gikk ikke på grunn av for lav bro, og vi endte opp med innerleia igjen. Den er veldig fin, med mektig natur så turen ble fin uansett.

Vi kom fram til Seljevågen nå i ettermiddag. Nå er det stille og rolig, smådamene sover søtt. Det er meldt sørvestlig kuling over Stadten i morgen, så jeg og jentene skal finne en annen løsning i morgen. Skippern plukker oss opp på den andre siden etterpå.

Vi startet ca. klokka ti og hadde fra starten av fin medvind. Vi har ikke hatt så mange av de heldige kryssene, så det var herlig å bare seile uten motor. Jeg tok en liten video fra starten. Bare overse slutten, trodde kameraet var avslått. Holder ikke på med fancy ting som redigering.

Speidet vannet etter spekkhoggere i dag også, fikk sett en på nært hold i går, men var ikke like heldig i dag. Utpå dagen fikk vi se et artig syn, en skonnert (?) for fulle seil. Den tok bortimot ingen høyde, men hadde god fart.

Vinden økte på i løpet av dagen, og vi hadde til slutt en liten kuling i sørlig retning. Vi lot storseilet være, og seilte kun med genoa hele dagen. Autopiloten fikk på slutten av dagen problemer i mye sjø og vind. Vi måtte ha en på roret hele tiden, siden vi ønsket å prioritere skrogfart. På ettermiddagen kom vi fram til Byrknes, et koselig lite tettsted.

 Det ble en tidlig start på oss også på tirsdag. Vi dro fra Egersund på morgenen for å få gunstigst mulig passasje over Jæren. Det var meldt noen få sekundmeter som ville hjelpe på fart og stabilitet. Det var vått og grått mesteparten av dagen.

Regntung himmel over Jæren

Tungsjøen fulgte oss store deler av ferden, så etter en stund kurset vi innover mot land igjen. Det ble litt lengre på denne måten, men langt mer behagelig. Jeg fikk også etterhvert et par timer bak roret, godt innpakket i gode klær. Det er en herlig frihetsfølelse å være alene på dekk når vi rir av bølgene. Mens vi nærmet oss land mer og mer, blandet sjølukten seg med fjøslukt fra de store bondegårdene langs Jæren.

Fins ikke dårlig vær...

Vi fant oss en stille og fredelig plass langs en kai i Tananger. Vi gikk vår sedvanlige sightseeing-runde for å utforske området. Storpia spør oss hver morgen: "hvilket land e vi i no?". Så hun er veldig fornøyd med at var i Rogaland. Det vanlige "fortsatt Norge"-svaret er jo så kjedelig.

Til kais i Tananger

Skippern sto opp med Lissmor neste morgen, etter en natt hvor begge jentene holdt meg mye våken. Da hun la seg ned til dupp, startet han maskinen og begynte turen videre nordover. Jeg og Storpia slumret litt sammen før dagen begynte.

Midt mellom Kvitsøy og Karmøya, fløytet en stor kar på oss siden han syntes vi ble for nærgående. Må nesten høre etter når man møter sånne kolosser.

Bortsett fra turen over mot Skudeneshavn, gikk mesteparten av turen innaskjærs. Med mor ved roret fikk Storpia og Pappa kose seg i varmen på fordekket. Vi gjorde et lite forsøk på seilføring, men det var det lite vits i. Resten av turen innover Karmsundet gikk fint, bortsett fra den kraftige strømmen som bremser båten.

Kosestund

Ved innseilingen til Haugesund måtte vi igjen under broen. Jeg vet at det er god klaring, men det er rart med perspektivet nede fra dekket.

 Vi fant oss en fin plass midt i sentrum av Haugesund. Siden vi kom oss avgårde så tidlig, kom vi fram i tolvtiden. Vi fikk en koselig byrunde før det ble indisk take away til middag. På ettermiddagen gikk vi på kino og så Istid 4. Et stort høydepunkt for Storpia, som informerte alle forbipasserende på vei til kinoen om at hun skulle på kino. Lissmor ble for trøtt til filmen, så Skippern gikk tilbake til båten med henne.

Liggested for natten

I dag sto Sletta foran oss, men varselet var fint. En fin seilvind gjorde at vi fikk en fin kryss hele dagen. Etter Sletta ventet idyllisk Skjærgård uten støy eller andre båter. Skippern koste seg veldig, han syntes de små holmene minner om Skjærgården hjemme.

Trang passasje, lykt til venstre

Lykt

Vi hadde planlagt å legge til i Bekkjarvik, men hadde så god fart og fine forhold, at vi valgte å fortsette. Målet for dagen ble Kleppe på sørsiden av Sotra. Godt fornøyd med dagens tilbakelagte distanse, 60 nm.

Etter å ha studert værkartet, ble vi enige om å starte tidlig. Om værvarselet slo til, ville vinden dreie i mer sørvestlig retning utpå ettermiddagen. Vi startet dermed fra Mandal klokken 07:30. Jentene krøp oppi køya sammen med meg, og frokosten ble inntatt mellom puter og dyner. Jeg må bare tåle litt leverpostei på puta og smuler i senga til vi er i havn og får ordna litt igjen.

Vi satte storseil og genoa, og gikk litt ut for å få høyde. Det gikk fint å passere Lindesnes, og vi bega oss videre forbi Lista. Båten hadde god fart, stort sett mellom 7,5-8,5 knop. Vi spiser mange sjømil på denne måten.

Lindesnes

   Utpå dagen ble det helt vindstille. Windexen snurret rundt uten mål og mening. Med mye tungsjø, ble det dermed mye bevegelse i båten igjen. Vi hadde opp en liten flik med seil for å holde litt i mot. Magen min protesterte etter en stund, og jeg byttet derfor med Skippern for å få litt luft. Begge satte pris på forandringen. Jeg satt på dekk og nøt å se på havets bevegelser med en fornøyd mage.

Etterhvert fikk jeg selskap på dekk, og vi fikk med oss innseilingen til Egersund sammen. Storpia fikk prøve roret litt, ganske så stolt. 

 

Skipperlærling

 

 

 

 Vi var glade for å komme fram til Egersund. La oss på samme plass som sist. Ingen strøm her, men alene langs kortsiden av kaia. Vi nådde en liten runde for å handle litt før det ble kvelden.

Storpia låner kameraet og knipser bilder

Jeg og jentene mønstret på igjen i går kveld. Skippern seilte fra Arendal til Lillesand på torsdag, og ventet der til vi kom dit. Vi har hatt det kjempefint hos Gommo, men det var også godt å komme tilbake ombord igjen. Tror nok det var litt tamt for Skippern mens vi var borte, så han var glad vi ble fulltallige igjen.

Vi startet fra Lillesand i halv tolvtiden. Det regnet tett. På radaroversikten over Sørlandet, så vi at det var meldt mindre nedbør lenger vestover. Seilasen startet med fullt regnhyr og cockpit-teltet oppe.

Vindretningen som var meldt var gunstig, så vi la utover på kryss. Det sluttet å regne, fikk kun litt yr i ansiktet. Vi hadde god fart i båten og begynte å få håp om å komme oss forbi Lindesnes. I tillegg til muligheten for å tilbakelegge mange sjømil, foretrekker Skippern å trekke til havs for å slippe unna trafikken.

Vi så ingen andre båter her ute enn en farkost som vokste raskt i horisonten. Fjordekspressen passerte bak oss i stor fart, og var borte igjen i løpet av få minutter. 

Troen på at vi skulle komme oss langt av gårde i dag, forsvant da vinden plutselig snudde. Istedet for gunstig vind fra nordøst, fikk vi nå en dreining på 180 grader, og sørvesten rett i fjeset. Vinden blåste opp til kuling, og pisket på kort tid opp bølgene. Skippern tok umiddelbart beslutningen om å vende nesen innover mot land igjen. Vi gikk da med vinden og bølgene. Turen innover gikk raskt,vi lå jevnt på cirka 9 knop. Vi mistet mange sjømil på grunn av vindskiftet, men det er ingenting å gjøre med. Det var godt å komme tilbake til holmene og se utover mot det urolige havet.

Ferden videre gikk da i le av holmene og vi fant etterhvert sola igjen. Vi gikk gjennom Olavssundet like ved Ny Hellesund. Her fikk vi igjen se de sedvanlige hvite husene tett i tett i vannkanten. Midt i sundet var en holme fylt med skrot for å lage et bål.

 

Vi var så heldige å få se tre nydelige smykker ligge fortøyd  side om side like ved en liten øy som delte sundet i to. Ved enden av sundet ankom et brudefølge i båt til festen sin på brygga i det vi passerte.

Dette lille innholdsrike sundet ville vi ikke fått sett om vi hadde toget forbi langt ute i havet. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Vi var uansett glade for å være inne blant holmene. Med slike bølger inne i skjermet farvann, vil det være ganske andre tilstander ute i åpent hav. Vi kom inn til Mandal til Lissmors leggetid. 

Båten fikk ligge i bås for første gang på denne turen. Skippern er strålende fornøyd. Varselet for morgendagen er for luftig til å ta hornet for vår del. Slik det ser ut nå, blir vi her i to netter. Men varslet vær og faktisk vær, er to forskjellige ting, det har vi fått erfare flere ganger på denne turen. 

Gjestehavnen i Mandal sentrum

Nå har båten snudd. Skippern dro fra Kragerø kl. 7 i morges. Været var ruskete fra starten av. Han gikk innom Risør for å fylle diesel, og gikk så innaskjærs til Arendal. Han kom fram i 15-tiden, godt fornøyd med distansen, men sliten. Han nytter på å skifte filter og mekke litt mens han har båten for seg selv.

Jeg og jentene koser oss hos Gommo. Vi skal være her til fredag, da får vi skyss tilbake til båten. Deretter fortsetter vi hjemturen sammen. Vi gleder oss til Vestlandskysten igjen, til mer ro og plass enn det er her.

Jeg vil fortsette å skrive og legge ut bilder av dagene våre ombord, så heng med oss videre!

Vi har tilbragt tre netter ved stupebrettet på Ærø, noe som er rekord på denne turen. Storpia spurte om vi ikke kunne være der mangemangemange netter. Det var stor stas å få kose mye med tante, onkel og søskenbarn. For oss voksne har det også vært godt, vi roet ned og nøt hjelp med de små.

I går kveld hadde vi barnevakt for første gang på lenge, så da bars det inn til Kragerø for å proviantere. Vi fikk låne en liten motorbåt med stor motor, og det var ikke noe for meg. Det gikk alt for fort! Takke meg til toget vårt som går og går. Men vi hadde en koselig kveld bare vi to, selv om vi var tilbake til leggetid.

Vi tok med oss gu'mor fra Ærø når vi dro derifra utpå dagen i dag. Takker for gjestfriheten der, og for koselige stunder sammen.

På veien inn til Kragerø gjorde jeg klar alt som skulle av båten når vi klappet til kai. Jeg og jentene var så heldige å få skyss til Sandefjord for å besøke Gommo. Nå må jeg benytte anledningen til å få kjørt noen maskiner med klær. Hvis noen lurer på hvor mye skittenklær en småbarnsfamilie på fire, med prosjektilgulpende baby og klumsete mor produserer på fire uker, så er det sånn cirka så mye:

Det var også i dag vanskelig å finne et sted å legge til i Kragerø. Skippern fant til slutt en plass som ikke var så utsatt for vinden. Han gikk og hentet bilen, mens vi damene koste oss på badeplassen som var ordnet i havna.

Turen gikk så til Sandefjord hvor vi ble hentet. Stor gjensynsglede! Vi er nå alle trygt innlosjert hos Gommo, mens Skippern passer skuta i Kragerø. I natt skal jeg sove i en seng som ikke beveger seg, og drømme om bølger.

Sent fredag kveld fikk vi en telefon fra Skipperns søster: "vi har gifta oss i dag vi!" Etterfulgt av boblende latter. Våre planer ble dermed omgjort. Etter en sen frokost lørdag, satte vi kursen mot Ærøy, en øy utenfor Kragerø.

Våre gjester måtte komme seg trygt i havn først, så ruten ble deretter. Vi seilte først innom Lyngør, for første gang for min del. De andre barkete seilerne har vært innom der flere ganger tidligere. Det var stor trengsel med store og små båter som gikk på kryss og tvers.

Vi så mengder med båter i horisonten, her gjald det å følge med hele tiden. For et par dager siden sto det i en lokalavis, at det er betydelig mindre båttrafikk enn tidligere år. Gjestene våre bekreftet også dette. Dette er mer enn nok for oss, så vi er glade til.

 

Hengekøya var god å finne også under seil, for de som er glade i å ha det luftig.

Vi satte av far i flokken i Risør, for at han skulle ta bussen tilbake til Tvedestrand og hente bilen. Resten av gjengen dro videre til Kragerø. Det var lunt og fint nede i dørken, så Lissmor satt litt sammen med oss. Hun hjalp gjerne til med å styre autopiloten.

Før innseilingen til Kragerø hadde vi platt lens. Jeg ble igjen uvel av duppingen fra side til side, og måtte opp på dekk for å komme meg litt igjen. Liker godt å stå ved rattet, noe som også hjelper på en uggen mage. Jeg er imidlertid ikke så flink, og platt lens er vanskelig. Etter å ha krasjet genoaen et par ganger, mens Skippern skar grimaser, ga jeg fra meg rattet igjen. Det er ikke alle som kjenner sin begrensning fikk de på dekk se. En annen båt satte genaker i frisk bris uten skygge fra storseilet, og den ble spjæret i alle retninger etter få sekunder. En kostbar lærepenge.

Vi satte av gjestene våre i Kragerø. Havnen var overfylt og vinden sto rett i kaia. Det var ikke noe værende sted, og vi dro derifra uten å ha fått proviantert. Vi har tørrmat i mengder, så det går fint. Turen gikk videre til Ærøy, hvor de nygifte og deres gjester ventet. Gjensynsgleden var stor, artig å møte slekta igjen. Glad for at det klaffet så fint.

                                           GRATULERER TIL DE NYGIFTE!

I dag har vi hatt en rolig og fin dag på denne herlige øya. Jentene har fått mye tante- og onkelkos. Onkel J tok med Storpia ut i optimistjolla Ludde, noe som var stor suksess.



Utpå ettermiddagen kom gutten til tante AK og hans kompis. Han har en nyinnkjøpt brukt plastikksnekke på 25 fot.

Det har blåst opp i løpet av dagen, og regnet har også kommet. Nå er det godt å ligge i en trygg bukt.

Båten ligger trygt og godt her ved holmen. Det er uvant for oss som har stor forskjell på flo og fjære hjemme. Ingen ville dra herifra i dag, hvorfor dra videre når man har det topp der man er?

Karene dro ut i natt for å lyse etter krabber. De rodde rundt i to timer før de returnerte uten å ha sett en eneste krabbe. Forholdene skulle visstnok være perfekte for krabbefisking, men det hjalp lite.

Været var varmt og deilig fra morgenen av. Jeg hadde en treg start, noe som gjorde godt. Jentene var i full sving med krabbefisking og plukking av sniler i fjæra fra tidlig av. De dristet seg etterhvert til å bade, og den lille gjesten vår sverget på at det var glovarmt!

Også i går så vi den ene bygen etter den andre inne ved land. Her ute i skjærgården har det vært mye bedre vær. Middagen spiste vi på dekk mens vi hørte tordenskrallen rulle der inne. Det kom en liten skur utpå ettermiddagen, men nå har det klarnet opp igjen. 

I morgen drar vi inn til Risør. Der mønstrer gjestene våre av for å returnere til hjem og jobb.

I går kveld satt vi en stund på dekk og skravlet etter at ungene hadde sovnet. Himmelen ble farget i yndlingsfargen til Storpia av solnedgangen, men da hadde de to snuppene endelig tatt kvelden. Storpia og venninnen var seige, men slik skal det vel være på overnattingsbesøk.

Vi gikk fra Tvedestrand på formiddagen. Ungene lekte med Kjapp, kompisen til Elias. De hengte ham i et snøre bak båten. Til deres store fortvilelse ble Kjapp skipbrudden etter en stunds lek. Skippern måtte ut i gummibåt for å redde ham. Heldigvis kom Elias på banen sånn for sikkerhets skyld, men da var alt redningsaksjonen vellykket.

                                              Pappa! Du må redd han!

                                            Vinker til Elias!

Våre gjester er godt kjent i disse traktene og kunne gi gode råd om hvor vi skulle gå. Kartet ble grundig studert, og det ble bestemt at vi skulle ut i skjærgården. Målet var å finne en fredeligere uthavn. Vi har ikke forsøkt å ligge langs landet i uthavn tidligere. Gjestene våre lærte oss det, og det var godt å ha flere hender. Vi som er uerfarne med dette, bør ha tre for å legge til, mens man kan klare det med to par hender hvis man er vant. Fenderene blir lagt til å duppe i vannlinja, og båten settes fast med fortøyninger på kryss og tvers. Til slutt har man planken, slik at det er enkelt å gå i land.

 

Alle mann er veldig fornøyde med målet for dagen. En idyllisk liten plass. Vi var alene her en times tid før vi fikk selskap av etterhvert tre andre båter. Vi ruslet en tur rundt på øya og så oss litt omkring. Det er ingenting her, bortsett fra fortøyningsanker i berget og en do om man trenger det.

                                             Glattvaskede svaberg

                                                      En do midt i mellom knausene

Vi diskuterte hva vanntemperaturen kunne være, landet på at den er ca. 17 grader. Vannet så herlig ut, men med den temperaturen lot kun Skippern seg friste. Det må adskillig varmere vann til før jeg hopper uti.

Nå blir det grilling til kvelds. Planen er å lyse krabber, men vi får se hva vi orker når ungene har sovnet.